Gjennom rettspraksis har det utviklet seg noen ulovfestede rettslige grunnlag som innebærer at en samboer kan opparbeide seg et eierskap til formuesgoder på annen måte enn ved avtale. I enkelte tilfeller kan en samboer ha krav på å bli sameier i det som utad fremstår som den andres formuesgoder. Den første dommen om dette var Rt. 1975 s. 20 (husmordommen). Selv om saken gjaldt et ektepar, vil den samme ulovfestede vurderingen gjøre seg gjeldende for samboere.

En samboer kan opparbeide seg eierskap til den andres formuesgoder ved både direkte og indirekte bidrag.

Typiske direkte bidrag er betaling av lån, økonomisk bidrag til oppussing av leilighet eller innskudd av egenkapital. Rettspraksis har imidlertid lagt til grunn at de økonomiske bidrag må være av et visst omfang, en økonomisk minsteinnsats, for at en samboer skal kunne etablere en sameierett jf. bla. LB-2008-142992. Med dette menes at ikke ethvert bidrag er tilstrekkelig til å oppnå en eierandel i den andres formuesgoder.

Typiske indirekte bidrag vil være betaling av faste utgifter og/eller arbeid i hjemmet. Grunntanken er at dersom en samboers indirekte bidrag har frigjort tid eller kapital for den andre, og denne frigjørelsen har avlastet den andre samboeren slik at den fått en økonomisk fordel, kan det foreligge en medvirkning til anskaffelsene. Slike indirekte bidrag er vanskeligere å fastsette enn de direkte bidragene, og det må foretas en skjønnsmessig vurdering av hvor stor medvirkningen har vært. Om det indirekte bidraget er stort nok, kan dette etablere en sameierett.

Uavhengig av om det er tale om indirekte eller direkte bidrag, kreves i tillegg at anskaffelsen av formuesgodet har karakter av å være et felles prosjekt jf. LB-2001-2176. Med dette menes at ervervet, typisk en bolig eller hytte, skjedde til bruk for begge samboere i felleskap. Her må det foretas en konkret vurdering av om anskaffelsen av formuesgodet bærer preg av å være opparbeidet i felleskap.

Av advokatfullmektig Jørgen Gløersen